Statistikk er ein nyttig reiskap i det politiske arbeidet for å styrke minoritetsspråk. For å få til ei god offentleg språkplanlegging er det viktig å vita kor mange som forstår språket, kor mange som snakkar det, kor mange som les og skriv det, kor gamle desse er og kvar dei bur, kor mange familiar som overfører språket på uformelt vis mellom generasjonane heime, kor mange som kjem i kontakt med språket i barnehagen og på skulen, kor mykje språket blir brukt i dei mest populære media, og i kor stor grad ein kan bruke språket i møte med offentleg forvaltning.
Å få tal for alt dette er likevel ikkje nok for å få til ei god språkplanlegging. For å kunna tolke tala, må vi òg ha samanliknbare tal som syner endringar over tid. Ein må helst vita i kva retning utviklinga går, før ein set inn eventuelle tiltak.
Det meste av forsking på samiske språk er gjort innanfor grammatikk og språkhistorie. Denne forskinga konsentrerer seg om sjølve språket, meir eller mindre uavhengig av samfunnstilhøve. I dei siste åra er det likevel gjort ein del forskingsarbeid som ser samisk språk i eit samtidig samfunnsperspektiv. Dei fleste av dei sistnemnde arbeida har teke opp spørsmål knytte til språkskifte, revitalisering og etnisk identitet, og faktagrunnlaget har då oftast vore djupintervju. Tal og statistikk er såleis heller uvanlege innslag i samisk språkforsking. Her skal vi sjå nærare på det som likevel finst av publiserte kvantitative kjelder og publisert kvantitativ forsking på samisk språk. Dei rapportane og artiklane som vi ser på, inneheld fleire statistikkar og kvantitative opplysningar enn dei som vi drøftar her. Prinsippet for utvalet er at vi har sett etter tal som kan fortelja oss noko om endringar i den samiske språksituasjonen. Vi ser på fem område: (1) kjelder for det totale talet på samisktalande, (2) kvantitativ forsking som seier noko om overføring av samisk språk i heimane, (3) statistikk for val av språk i grunnskulen etter 1990, (4) oppdragsforsking om bruk av samisk i offentleg forvaltning etter innføringa av forvaltningsområdet for samisk språk og (5) tal for situasjonen for samisk skriftspråk.
I denne artikkelen drøftes hvordan rettighetene for samisk språk i Norge gjennomføres på en offentlig arena, nemlig i forhold til valg av språk på trafikkskilt. Som analyseområde er valgt de seks kommunene som i 1992 ble med i forvaltningsområdet for samisk språk. Formålet i artikkelen er å analysere, hvordan samelovens språkregler og stedsnavnloven er tatt hensyn til i den offentlige skiltingen. Analysen viser at selv om samelovens språkregler og stedsnavnloven har vært i kraft allerede over 20 år, er ikke disse lovene tatt hensyn til systematisk på offentlige trafikkskilt i de seks kommunene i forvaltningsområdet for samisk språk.
Det samiske språket eller samiske termer er meget sporadisk tatt hensyn til på trafikkskilt. Veimyndighetene mangler retningslinjer i den såkalte skiltnormalen, på hvilken måte samelovens språkregler skal tas hensyn til på trafikkskilt. Den offentlige bruken av samiske stedsnavn er regulert i henhold til stedsnavnloven. Analysen viser at samiske stedsnavn ennå ikke brukes systematisk på trafikkskilt.
Det er også kommunenes plikt å se til at lovene blir fulgt, at samelovens språkregler følges bl.a. i forbindelse termbruk på trafikkskilt og at samiske stedsnavn tas i offentlig bruk i henhold til bestemmelsene i stedsnavnloven.
Bruk av to- og flerspråklige termer og stedsnavn på trafikkskilt har også økonomiske konsekvenser. Når man i Norge har gjeldende språklover, bør sentrale myndigheter garantere for økonomiske rammer til å gjennomføre lovpålagte oppgaver .
I Norge har man en god språkpolitikk som tar hensyn også til samenes språklige rettigheter. Problemet er likevel at en helhetlig språkpolitikk ennå ikke er godt nok implementert på lokalt plan. Både samelovens språkregler og stedsnavnloven har begge vært i kraft i over 20 år, men offentlige organer både på lokalt og regionalt nivå synes fremdeles å mangle gode rutiner for oppfølging av lovene i praktisk virksomhet.
Guovtte- ja máŋggagielat tearpmaid ja báikenamaid anus johtolatgalbbain leat maiddái ekonomalaš konsekveanssat. Go Norggas leat gielaide guoskevaš lágat
Statistics are a useful tool when devising policies to boost minority languages. In order to ensure adequate official language planning, it is important to know how many people understand a language, how many speak it, how many read and write it, how old these people are and where they live, how many families pass on the language informally from generation to generation, how many people encounter the language in kindergartens and schools, the degree to which the language is used in the most popular media, and the extent to which the language can be used when accessing public services.
However, obtaining figures on all these factors is not enough in itself. To be able to interpret the figures we need comparable data showing changes over time. We should also seek to establish which direction things are heading in before taking action.
Most past research into Sámi languages concerns grammar and language history. This research looks at the actual language, more or less independently of social factors. In recent years, however, some research has been conducted which looks at the Sámi languages in a contemporary social perspective. Most of these studies have raised issues concerning language shifts, revitalisation and ethnic identity, and the data sources have usually been in-depth interviews. Figures and statistics are therefore rather scarce elements in Sámi language research. We will be looking more closely at the published quantitative sources and research that do exist.
The reports and articles we will be examining contain more statistics and quantitative information than we will be discussing here. The objective for the selections has been to look for figures that can tell us something about changes in the status of the Sámi languages. We will be covering five different areas: (1) sources for the total number of Sámi-speaking people, (2) quantitative research that tells us something about the handing down of Sámi language in the home, (3) statistics on the choice of language in primary and lower secondary schools after 1990, (4) commissioned research on the use of Sámi in public services after the creation of the Sámi language administrative district, and (5) figures on the status of the written Sámi languages.