Etter at opplæringslova blei innført i Norge har alle samiske elever individuell rett til opplæring i samisk i skulen. Mange samiskelever er busatt i områder der det ikke finnes stedlige samisklærere. I slike tilfeller må skoleeier tilby alternative opplæringsformer i samisk. Den mest utbredte av disse er fjernundervisning. «Samiske tall forteller» har tidligere dokumentert økt urbanisering blant samer i Norge. Dette bidrar til at behovet for samisk fjernundervisning vil øke i åra som kommer.
Dette kapitlet tar for seg samisk fjernundervisning i et historisk perspektiv og ser elevtallsutviklinga de ti siste åra både i sør-, lule- og nordsamisk. For å få fram fjernundervisningas andel av det totale elevtallet i samisk ses tallene også opp mot det samiske elevtallet i alt.
I enkelte fagmiljøer hersker det ei holdning om at fjernundervisning er en annenrangs opplæringsmetode. Dette har sin bakgrunn mer i myter enn fakta. Fjernundervisning kan være nøyaktig like god (eller mindre god) som annen opplæring. Elevene som får sin samiskopplæring via fjernundervisning skal også oppnå de samme kompetansemålene i læreplanen som andre samiskelever og de skal vurderes på samme måte. Derfor er det viktig at samisk fjernundervisning er likeverdig med anna samiskopplæring, og all anna språkopplæring for den saks skyld.
Fjernundervisning har i stor grad vært et urfolksinitiativ der urbanisering har medført krav om innovative opplæringsformer. Kanada har vært blant de første som begynte med denne opplæringsformen for First Nations som bodde i byer og tettsteder uten stedlige lærere i indianerspråk. I Norge er det i all hovedsak samer som får opplæring via fjernundervisning så også her er urfolksdimensjonen tydelig.