Saemien låhkoe soptseste

Faget Samisk som andrespråk i grunnskolen har hatt en betydelig nedgang etter skoleåret 2005/06. Artikkelen viser at nedgangen kan ha stoppet opp og stabilisert seg på et lavere nivå enn tidligere. Tilbakegangen for Sørsamisk andrespråk er likevel bekymringsfull. Det er også registrerte en større tilbakegang for faget Samisk førstespråk. Det gjøres spesielt oppmerksom på det skillet som har oppstått mellom elever som mottar opplæring i Samisk førstespråk og antall elever som har samisk som opplæringsspråk. Det blir stadig flere elever som mottar opplæring i Samisk førstespråk uten å ha opplæring i andre fag i grunnskolen på samisk.

Tall for dekningsgraden av læremidler for opplæring på samisk, viser at situasjonen har blitt en del bedre de siste fire år. Men spesielt for lule- og sørsamisk må situasjonen fortsatt betegnes som kritisk ettersom elevene mangler læremidler i de fleste fag i grunnskolen. En gjennomgang av Fylkesmannsembetenes tilsynsrapporter fra tilsyn med samiskopplæringa viser lovbrudd ved alle tilsyn i Nordland og Oslo/Akershus. I Finnmark er alle tilsynsrapportene udelt positive. Det har ikke vært gjennomført tilsyn med samiskopplæringa i andre fylker.
Omtrent sju av ti elever fullfører videregående opplæring innen fem år fra de startet i videregående for første gang, 6 prosent er fortsatt i utdanning, og 23 prosent oppnår ikke vitnemål/fagbrev eller slutter underveis (frafall) i femårsperioden. Frafallet er betydelig høyere i de yrkesfaglige utdanningsprogrammene enn i de studieforberedende. Frafallet er også høyere for elever bosatt i de samiske bosettingsområdene enn ellers i landet.Det er ikke uten videre slik at de som faller fra i videregående opplæring, er økonomisk inaktive. Om lag to av tre som har falt fra i videregående opplæring, er i arbeid etter en viss tid, noe som også støttes i andre studier. Andelen som får arbeid, er noe høyere i nord enn i sør. Det er geografiske forskjeller når det gjelder hvilke bransjer som «velges». Denne artikkelen utdyper dette nærmere.

Etter at opplæringslova blei innført i Norge, har alle samiske elever individuell rett til opplæring i samisk i skolen. Mange samiskelever er bosatt i områder der det ikke finnes stedlige samisklærere. I slike tilfeller må skoleeieren tilby alternative opplæringsformer i samisk. Den mest utbredte av disse er fjernundervisning. Samiske tall forteller har tidligere dokumentert økt urbanisering blant samer i Norge. Dette bidrar til at behovet for samisk fjernundervisning vil øke i åra som kommer. Samisk fjernundervisning sees på i et historisk perspektiv og ser på elevtallsutviklinga de ti siste åra både i sør-, lule- og nordsamisk område. For å få fram fjernundervisningas andel av det totale elevtallet i samisk ses tallene også opp mot det samiske elevtallet i alt. I enkelte fagmiljøer hersker det ei holdning om at fjernundervisning er en annenrangs opplæringsmetode. Dette har sin bakgrunn mer i myter enn i fakta. Fjernundervisning kan være nøyaktig like god (eller mindre god) som annen opplæring. Elevene som får sin samiskopplæring via fjernundervisning, skal nå de samme kompetansemålene i læreplanen som andre samiskelever, og de skal vurderes på samme måte. Derfor er det viktig at samisk fjernundervisning er likeverdig med annen samiskopplæring, og all annen språkopplæring for den saks skyld.Fjernundervisning har i stor grad vært et urfolksinitiativ der urbanisering har medført krav om innovative opplæringsformer. Canada var blant de første som begynte med denne opplæringsformen for First Nations som bodde i byer og tettsteder uten stedlige lærere i indianerspråk. I Norge er det i all hovedsak samer som får opplæring via fjernundervisning, så også her er urfolksdimensjonen tydelig.

Språksentrene i Norge tilbyr kompetansegivende samiskkurs hvor studenter kan ta eksamen ved Samisk høgskole eller UiT Norges arktiske universitet. De siste årene har disse kursene utgjort en stor del av den totale studiepoengproduksjonen i samisk språk i Norge. I artikkelen ser man på tidligere og nyere modeller for samarbeid mellom språksenter og utdanningsinstitusjoner på høyere nivå, og på statistikk over antall kurs, studenter og studiepoeng for perioden 2009–2014. Videre ser man på finansering og andre problemstillinger ved slikt samarbeid.

Rådet for humanistisk forskning (RHF) i NAVF startet det første forskningsprogrammet, som gikk over ti år og var RHFs mest langvarige program. Forskningsrådssystemet har hittil finansiert tre program. To av dem var tiårige – det ene løper fortsatt, men er i avslutningsfasen –, ett var femårig. Mellom programperiodene har rådene avsatt midler til samisk humanistisk og samfunnsvitenskapelig forskning, men med mindre organisert styring og oppfølging enn i programmene. Samlet budsjett til programmer og avsetninger har hittil vært 167 mill. kroner.

Det første forskningsprogrammet dreide seg i større grad enn de to senere om særskilte problemstillinger knyttet til oppbygging av samisk forskning og forskningsmiljøer. Programmet benyttet flere spesielle virkemidler, blant annet et eget delprogram for vitenskapsteori og varierte former for institusjonsstøtte ut fra konkrete behov. Det neste programmet, som startet omtrent ti år etter at det første var avsluttet, utlyste enkelte ganger spesielle virkemidler, for eksempel kompetansehevingsstøtte til høgskolene. Det nåværende programmet har stort sett benyttet seg av de virkemidlene resten av Forskningsrådet bruker. Man anser at de samiske forskningsmiljøene i mindre grad har behov for særskilte ordninger nå, med unntak av individuelle doktorgradsstipend, som Forskningsrådet ellers stort sett har gått bort fra. I alt har forskningsrådssystemet i løpet av disse 40 årene tildelt 34 doktorgradsstipend, fem av dem som deler av større forskningsprosjekt. Når det gjelder tematikk, fokuserte man i NAVF på samisk forskning i de tradisjonelle forskningsfagene, men senere har de samiske forskningsprogrammene vært opptatt av tema og problemstillinger som omfatter flere humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag. Samisk språk har imidlertid vært viet stor oppmerksomhet i alle programmene. Det gjelder også de små samiske språk- og kulturområdene, og etter hvert er det gitt støtte også til prosjekt som har samiske språk og kulturer utenfor Norge som forskningsfelt. Et særtrekk ved forskningsrådenes holdning til samisk forskning er at det fra 1976 til i dag har vært avsatt midler uten opphold, også i «mellomperiodene» mellom programmer. Innenfor humanistisk og samfunnsvitenskapelig forskning ellers i forskningsrådene har det ikke vært vanlig å sørge for slik kontinuitet på felt der man har hatt tidsbegrensete programmer. Statistikken er utarbeidet spesielt for denne artikkelen og har ikke vært publisert tidligere. Noen utvalgte prosjekt fra de to siste programmene presenteres i rammer.
I 2014 meldte en åttendedel av menighetene i Nidaros, en fjerdedel av menighetene i Sør- Hålogaland og halvparten av menighetene i Nord-Hålogaland at de hadde brukt noe samisk i gudstjenestelivet i løpet av året. Økningen siden 2012 er merkbar i alle tre bispedømmer. Et knippe menigheter har i treårsperioden dessuten gått fra å bruke samisk unntaksvis til å inkludere samisk i flertallet av gudstjenestene. En tidsserie på tre år er et spinkelt statistisk grunnlag, men mange sammenfallende data tyder på at de positive tendensene ikke bare skyldes naturlige svingninger. Det er likevel stor lokal variasjon, og omfanget på bruk av samisk er generelt lite.

Den norske kirke fremstår som arena for synliggjøring av samisk språk. Det er bare i det samiske språkforvaltningsområdet at gudstjenestene i større grad fremstår som reell bruksarena for samisk språk. Med unntak av en til to menigheter er fast bruk av samisk normalisert i forvaltningsområdet, men det er relativt stor variasjon i språkbruksnivå. Det utfordres til å se etter mulige måter å styrke språkbruksnivået i liturgien på. Kirketolktjenesten fremstår som forutsetning for at samisk kan brukes i forkynnelsen. Dette er en særlig utfordring for sørsamisk og lulesamisk, som mangler slike stillinger. SSBs kirkelige årsstatistikk viser at Den norske kirke generelt står betydelig sterkere i forvaltningsområdet for samisk språk enn på landsbasis. Forvaltningsområdet skiller seg mindre fra menigheter i områder med sammenliknbar demografi, men de negative trendene synes likevel å være noe svakere. Det samiske språkforvaltningsområdet skiller seg ut med sterkere oppslutning om konfirmasjon.
Den norske kirkes bruk av samisk foreslås tatt opp med det regjeringsoppnevte utvalget som gjennomgår samelovens språkregler. Det bør tas hensyn til behov knyttet til samisk språk i
kirkelivet i arbeidet med ny kirkeordning for Den norske kirke. Det anbefales videre at arbeidet med statistikk om bruken av samisk språk i kirkelivet videreføres, slik at utviklingen på feltet kan følges og stimulerende tiltak målrettes.

Undersøkelser fra Norge har vist at tannhelsen i befolkningen har vært i bedring de siste årene. Det kan se ut som om forskjellen i tannhelse mellom nord og sør i landet er i ferd med å utjevnes. Den offentlige tannhelsetjenestens tallmateriale for pasienter yngre enn 19 år har også vist en positiv endring i tannhelsen over tid i kommuner med høy andel av samisk befolkning. Tannlegedekningen i Finnmark har bedret seg betydelig siden 2004. Per i dag (2015) er alle tannlegestillingene i fylket besatt. Man antar at dette er en årsak til bedret tannhelse i befolkningen. En annen sentral årsak til den positive utviklingen av tannhelsen for barn og unge er trolig det forebyggende og helsefremmende arbeidet som tannhelsetjenesten i Finnmark har lagt stor vekt på. Helsedirektoratet og Finnmark fylkeskommune har gjennom økonomiske bevilgninger muliggjort omfattende forskning på tannhelse i befolkningen i utvalgte kommuner i Finnmark. Det er forventet at når resultatene fra disse undersøkelsene foreligger, vil forskningsbasert kunnskap kunne nyttes i det forebyggende arbeidet og i utvikling av tannhelsetjenesten til den samiske befolkningen.