Samiske tall forteller

Innbyggertallet i Norge passerte 5 millioner innbyggere i slutten av mars 2012. Vi har opplevd særlig stor vekst de siste årene. Bare i 2011 hadde vi en befolkningsvekst på 65 550 personer. Det er den høyeste i historien i absolutte tall og innebar en vekst i prosent på 1,3.

Et generelt trekk er at effekten av fødselsoverskudd på befolkningsveksten er blitt redusert de siste tjue årene. Innvandring har etter hvert fått klart størst betydning. Det store hoppet i innvandringen fikk vi fra 2005, da arbeidsinnvandringen virkelig skjøt fart. Endringer i reglene for å bo og arbeide i EØS-land, kombinert med finanskrise i Europa, har bidratt til den sterke innvandringen til Norge.

Oslo og Akershus hadde størst folkevekst med nær 25 000 personer bare i 2011. Det andre området der folketallet vokste kraftig, var Rogaland og delvis Hordaland med henholdsvis Stavanger og Bergen som sentrale midtpunkt.

Også i nord er det vekst, men felles for alle de tre nord norske fylkene er at det er de sentrale byene som først og fremst vokser. Bodø, Tromsø og Alta er vekstsentrene som trekker til seg folk og bidrar dels til å holde folketallet i de nordligste fylkene oppe, men samtidig bidrar de også til en viss avfolkning i distriktene og en tydelig sentralisering innen landsdelen.

Går vi på nivå under fylker og ser hvilke kommuner som har hatt størst og minst vekst de siste fem årene, finner vi klare geografiske forskjeller. Blant de 34 kommunene som hadde en vekst på 10 prosent eller mer, finner vi 21 kommuner eller om lag 60 prosent i de sentrale fylkene Oslo, Akershus, Rogaland og Hordaland. Blant de 24 kommunene med nedgang på 5 prosent eller mer er hele 75 prosent av dem å finne i de tre nordligste fylkene.

I mange distriktskommuner går folketallet ned. På sikt vil fraflytting få store samfunnsmessige konsekvenser for et lite distriktssamfunn. De siste 40 årene har det vært stor utflytting fra mange tradisjonelle samiske kommuner til tettsteder og byer i Norge. Det er derfor en betydelig samisk eller fleretnisk populasjon bosatt i de norske byene.

En registerstudie som følger utflyttet befolkning over tid, er gjennomført av Senter for samisk helseforskning i samarbeid med Norsk institutt for by og regionforskning (NIBR) i 2011–2012 Grunnlaget for analysene er Det nasjonale folkeregisteret, hvor all informasjon om blant annet bosted, sysselsetting, flytting og utdanninger er registrert for hele Norges befolkning. Registeret har informasjon tilbake til 1964. Alle personer med oppvekst i forhåndsdefinerte kommuner er fulgt fra de var 15 år til de ved inngangen til 2008 var i alderen 33–57 år (nå i alderen 36–60 år). Det utgjør totalt 25 årskull, født i perioden 1950–74.

Kommunene i studien er valgt ut fra at de har både en samisk og norsk bosetning, totalt 23 samisk-norske kommuner fra Finnmark fylke i nord til Nord-Trøndelag i sør.

Undersøkelsen tok utgangspunkt i totalt 22 997 ungdommer – 11 546 gutter og 11 451 jenter. Av disse har nesten hver tredje ungdom flyttet ut fra sin oppvekstkommune og bosatt seg permanent i en by, totalt 8318 personer (36 %). Flere kvinner enn menn flytter til byer og blir boende, henholdsvis 39 prosent kvinner og 33 prosent menn. Yngre menn flytter i økende grad sammenliknet med de eldste aldersgruppene. En stor andel, 40 prosent, av flyttestrømmen fra distriktene går til nærmeste byområde.

Samiske kjerneområdene er svært aktive innenfor den representative demokratiet. På en rekke områder viser det seg at det er de samene som står i Sametingets valgmanntall, som er de mest aktive også i den norske politiske kanalen, og gjerne mer aktive enn ikke-samer i de samme områdene. Så langt er det lite som tyder på at framveksten av en egen samepolitisk kanal har ført til mindre interesse for den norske politiske kanalen blant den samiske befolkningen. Snarere ser det ut som om framveksten av en egen samepolitisk kanal har ført til økt generell politisk interesse og aktivitet blant den samiske 5

befolkningen, og da særlig blant dem som har valgt å stå i Sametingets valgmanntall.

Vi finner også forskjeller mellom de manntallsregistrerte og de uregistrerte samene med hensyn til politisk orientering og aktivitet. Hva dette eventuelt på sikt vil kunne føre til, er usikkert, men i en vurdering av det klare skillet mellom registrerte og uregistrerte samer som denne artikkelen tydeliggjør, kommer en ikke utenom hvordan den enkelte opplever og vurderer Sametinget og dets arbeid.

I de samiske kjerneområdene er svært lav tillit til Sametinget hos dem som har valgt å ikke stå i Sametingets valgmanntall, og at denne mangelen på tillit er noe de deler med den ikke-samiske befolkningen i de samme områdene. De samepolitiske utfordringene knyttet til dette blir ikke mindre av at vi også finner at en stor del av dem som står i manntallet, ikke nødvendigvis er så veldig opptatt av samepolitikken, og verken har høy tillit til Sametinget som institusjon eller den jobben som blir gjort der. Det mangler med andre ord ikke på viktige strukturelle og strategiske utfordringer for det samiske samfunnet.

I Samiske tall forteller 4 gjekk inn på dei ymse tala for språkval i barnehage og skule, og vi brukte særleg mykje plass på å drøfte den store nedgangen over tid for faget samisk som andrespråk. Mange av dei tendensane som vi har sett i dei siste åra, heldt fram også i skuleåret 2011/12, og vi viser til artikkelen frå i fjor for meir grundige kommentarar enn dei vi kjem med her.

Ein tydeleg tendens i tala for 2011/12 er den store auken i talet på elevar med samisk som fag i den vidaregåande skulen. Dette er positivt for framtida for samisk språk. Positivt er det òg at talet på elevar med samisk som førstespråk i grunnskulen held seg relativt stabilt. Tala for samisk i barnehagen er òg relativt stabile (iallfall når vi tek omsyn til den generelle nedgangen i barnekulla i Nord- Noreg ).

Framleis har andrespråksfaget i grunnskulen problem. Her ser vi no ein samla nedgang på 41 % frå skuleåret 2005/2006 til 2011/12. Moglege årsaker til denne nedgangen vart grundig drøfta i Samiske tall forteller for 2011.