Sámi logut muitalit

Skilkemedahkoeh båatsoedajvine leah tjarke læssanamme dej minngemes luhkiejaepiej. Daate goerehtimmie taalh vadta guktie gåetieh jïh infrastruktuvre båatsoedajvi gåatomem tsevtsieh jïh leah joekedamme jaepieboelhki gåatomelaantide jïh juhtemegeajnojde.

Vuekie sæjhta jiehtedh aktem tsevtsemedajvem gåetiej jïh infrastruktuvren bïjre aerviedidh, dan daajroen mietie man stoerre dajvi bïjre bovtse reava akten fysiske skilkemen bïjre, daate sæjhta jiehtedh bovtse åtnoem dajvijste giehpede. Dotkeme vuesehte dajve gusnie bovtse tsavtseme sjædta maahta joekehts stoeredahkem utnedh dejtie ovmessie såarhts skilkemedahkojde eatnamisnie, goh gåetieh, geajnoeh, høyspentledningh, tjaetsiefaamoevierhkieh, bïegketurbijnh, gruvah jïh vielie. Maahta aerviedimmide toelhkestidh goh dïhte ållesth illedahke (kumulatijve effekte) gaajhke såarhts fysiske tsevtsiemijstie. Tsevtseme turismeste ij leah meatan daatavåaroemisnie daan goerehtæmman.

Illedahkh vuesiehtieh man stoerre prosentelåhkoe gåatoemistie mij lea tsavtseme gaajhkesåarhts skilkemedahkojste, jïh aerviedimmie lea tjïrrehtamme joekehts gåhkaldahkigujmie skilkemedahkose, ryöknedamme elmien tjïrrh. Akten 5 kilomeeterh guhkies dajven sisnjelen gåetijste jïh infrastruktuvreste, guktie lea daesnie gaertjiedamme, medtie 89 prosenth abpe jaepieboelhkegåatoemistie jïh juhtemegeajnojste leah tsavtseme skilkemedahkojste. Jalhts aerviedimmieh sån maehtieh vuesiehtidh gåatomedajvh, joekoen gïjregåatome, tsavtseme sjædta dan gåhkese goh 5 kilomeeterh skilkemedahkoste, ij badth sïjhth jiehtedh dajve lea beajsteme goh gåatome jïh maahta åtnose vaeltedh jeatjah åssjelidie.

Goerehtimmie tsevtsiemistie jaepieboelhkegåatoemistie lea aktanamme daatajgujmie Byjresedirektoraateste jarkelimmien bïjre skilkemefrijje eatnemedajvine (INON) jaepien 1988 raejeste 2013 raajan. Daan boelhken låhkoe skilkemefrijje jaepieboelhkegåatoemistie geahpani medtie bielie – bieliemubpie prosentepoengine.

Vuekie juktie tsevtsemem jaepieboelhkegåatoemistie aerviedidh maahta nuhteligs årrodh areaalesoejkesjimmesne jïh konsekvensesalkehtimmine (KS) dennie soejkesjamme

bigkemisnie båatsoedajvine. KS:n bïhkedæjja båatsose tjïerteste daerpies aktine ellies vuarjasjimmine båatsoen aerpievuekien dajveåtnoste man bïjre lea, aaj båatsoen laejhtehks faktovrh jïh ektiedimmie dej gaskem, jïh KS edtja dejtie tjåenghkies effektide skilkemedahkojste tjïelkestidh (kumulatijve effekte).

Taalh areaaletsevtiemasse, båatsoen aerpievuekien daajrojne ektine gåatomedajvi bïjre, byöroe åtnasovvedh goh bielie daajroevåaroemistie juktie båatsoen areaalh gorredidh, akte vihkeles krïevenasse juktie båatsoem tjåadtjoehtidh jïh Nöörjen nasjonaale jïh gaskenasjonaale åeliedimmieh bæjjese fulkedh juktie saemien kultuvren materijelle våaromem gorredidh.

I denne artikkelen har jeg foreslått et opplegg for å beregne samlet verdiskapning i området i Finnmark og Troms med Sametingets tilskuddsordninger til næringsutvikling (STN), basert på nasjonalregnskapstall og sysselsettingsstatistikk. Hvordan beregningsopplegget kan brukes, er illustrert ved å beregne målet for verdiskapning for årene 2013 og 2016. Beregningene viser at verdiskapningen målt per innbygger er betydelig lavere i STN-området enn gjennomsnittet for Troms og Finnmark. Forklaringen på dette er lavere yrkesdeltakelse i befolkningen i STN-området. Noe av dette skyldes en høy andel eldre i befolkningen, men den viktigste forklaringsfaktoren er lavere yrkesdeltakelse i aldersgruppen som normalt sett utgjør arbeidsstyrken, sammenliknet med gjennomsnittet for Troms og Finnmark. Hvis yrkesdeltakelsen i STN-området hadde økt til gjennomsnittet for de to fylkene, ville verdiskapningen per innbygger også vært oppe på gjennomsnittet for fylkene.

Kapihttalis gieđahallojuvvo eanandoalu ovdáneapmi sámi ássanguovlluin. Dáid guovlluid eanandoallostatistihkka, mas lea vuođđun Sámedikki ealáhusdoarjaga (SED) doaibmaguovlu, čájeha ahte dállodoaluid lohku lea eambbo go beliin unnon áigodagas 1995–2013 (56 proseanta unnon). Buot hárvvimussan leat dál šaddan dat unnimus dálut, ja dávjjit dušše dállodoalut mat leat badjel 200 dekára. Eará guovlluin Sáltoduoddara davábealde ii lean dállodoaluid lohku unnon jur nu ollu (–50 proseanta).

Lassin eanandoalu gaskamearálaš loguide SED-guovlluin, gieđahallá kapihttal SED-guovlluid ovdáneami regiovnnaid dásis. Guovlluid buohtastahttin čájeha muhtun muddui stuora erohusaid. Guhkimus eret gaskamearálaš logus (–56 proseanta) lea Nuorta-Finnmárkku SED- guovlu gos lea “dušše” 35 proseanta njiedjan ja Oarje-Finnmárkku SED-guovlu gos dállodoaluid lohku lea eanemus njiedjan áigodagas 1995–2013, olles 65 proseanta.

Kapihttalis geahčadit maid SED-guovlluid eanandoallostatistihkaid viidásit ovdánahttima, ja loahpahusas namuhuvvojit ovdamearkkat báikkálaš/regiovnnalaš áŋgiruššamii jorgalahttit negatiiva ovdáneami; okta prošeakta Sis-Finnmárkkus (Ávjovári regiovnnas) ja okta Ivgus, ja lassin vel dárbu diehtit movt iešguđetlágan rámmaeavttut čuhcet ovdáneapmái iešguđet suohkaniin ja regiovnnain.

The sustainability of reindeer herding has been a relevant discussion over the last 20 years in terms of both international policy as well as reindeer herding policy. The Reindeer Herding Act states that reindeer herding is to be ecologically, economically and culturally sustainable. Currently, this is only defined concretely in terms of ecological sustainability, through a 2008 advisory from the Ministry of Agriculture and Food. For a more fundamental starting point, I will use the approach of international common resource research.

This chapter gives an industrial economics overview of reindeer herding in Norway with respect to physical geography and legal history. It presents a complex picture from south to northeast. Semi-domestic reindeer herds in central Sør-Norge has a long history influenced by South Sami herders. These enterprises have the highest productivity of all reindeer enterprises in Norway, with the highest slaughter yields, high productivity and stable and good finances.

South Sami reindeer herding south of Stjørdalen has had a very difficult history because of political setbacks with especially severe consequences. Reindeer herders in Trollheimen lost all their rights with the decisions upheld by the Supreme Court as late as 1981. The Ministry of Agriculture and the Norwegian Parliament preserved the future of reindeer herding in this area through a new law in 1984. Samis who earn a living through reindeer herding in the Røros area have been exposed to high pressure from the expanding agricultural community and authorities. It was worse around the turn of the last century, when unreasonable compensation for alleged damage to farms ruined many Sami reindeer herders. After the war, and especially from the 1970s, Sami reindeer herders in this area have created a new and more productive reindeer herding industry, but have still needed to fight for their rights against both farmers and the legal system, which have been influenced by old attitudes. Reindeer owners finally won full acceptance of their rights in a 2001 Supreme Court decision but, especially in the last 10 years, have sustained a decrease in productivity because of increased predation.

Reindeer herding in Nord-Trøndelag has also taken part in the productivity revolution of the 1980s but since the early 1990, has more and more felt the consequences of the new policies regarding predation. The percentage loss has gradually increased and both slaughter yield and productivity have diminished from a high to a middle level. Reindeer herding areas in Nordland and Troms have both been affected by border clashes between Norway and Sweden in 1751, which led to Norway receiving an excess of summer pasture and Sweden receiving an excess of winter pasture. Nationalistic ideologies from the middle and end of the 1800s led to stronger control of reindeer herding to promote agricultural expansion and, in 1923, to the exclusion of Swedish reindeer Samis from, among other areas, the islands in Troms. Norway and Sweden are currently without a valid convention and questions can be raised about the validity of Norway’s one-sided extension of the 1972 convention in 2005. The last convention negotiations were very difficult but a Sami working group has recently presented recommendations for a new convention.

Large portions of reindeer herding in Finnmark are in a precarious position. The exception is Polmak/Varanger which has sustained a productivity revolution and has had good profits. Over the last 30 years, the number of reindeer in Karasjok and the 10 inner districts of Kautokeino has fluctuated greatly, but is still higher than before. Use of pasture in Finnmark is therefore much more intensive than before. The authorities’ monitoring program documents that lichen regrowth in Finnmark is much better than expected. However, increases in reindeer numbers in the 2000s have none the less resulted in a pasture situation again in rapid decline.

After demands from NRL (Norske Reindriftsamers Landforbund - Sami Reindeer Herders Association of Norway), investigation and dialogue, a new Reindeer Herding Act was enacted in 2007. In addition to sustainability, this act focuses on particular reindeer herding institutions and processes, but has an exemption clause which gives central authorities the power to overrule reindeer husbandry agencies. The authorities have now used this to initiate compulsory processes to reduce reindeer numbers. I fear that these measures will function as a derailment and stop, rather than promote, the industry’s essential processes.

The results of common resource research are clear; resource users themselves should be responsible for solving their own problems. The government’s role should be to support processes that build institutions and solve problems.

I denne artikkelen ser vi på utviklingen i kyst- og fjordfisket i kommuner med sjøsamisk befolkning i Finnmark og Nord-Troms ut ifra Fiskeridirektoratets statistikk over fangster og antall mindre fiskefartøyer og SSBs statistikk over antall fiskere etter kommune. For Finnmark og Nord-Troms sett under ett er det en klar nedadgående trend i antall fiskebåter under 11 meter og antall fiskere (både gruppe I og gruppe II) i de fleste kystkommuner. Nedgangen er særlig tydelig i perioden etter 2000. Et unntak fra dette generelle bildet er fiskeriene i «kongekrabbeområdet»; fjordkommuner øst for Nordkapp. Der har antall båter under 11 meter, antall fiskere og fangstverdi, både når det gjelder kongekrabbe og torsk, økt i tiden etter 2008. Utviklingen i Øst-Finnmark viser at fjordfiske fortsatt kan framstå som et attraktivt yrkesvalg og en livskraftig næring hvis rammebetingelsene legges til rette. Samtidig viser tallene for Finnmark og Nord-Troms sett under ett at utviklingen i småskalafisket har vært urovekkende negativ over lengre tid. Løsningen er etter vårt syn ikke å innføre strukturkvoter for de minste båtene, som ytterligere vil redusere denne flåtegruppen og fjerne fiskerettigheter fra lokalsamfunnene i fjordene. Den største utfordringen med tanke på å styrke grunnlaget for bosettingen i de sjøsamiske fjordområdene er derimot å løse mottaksproblemene, slik at småskalafiskerne har sikre og forutsigbare leveringsmuligheter i sine nærområder.

Bærekraft i reindrifta er ei meget relevant og aktuell problemstilling både ut fra internasjonal politikk og reindriftspolitikken de siste to tiårene. Gjeldende reindriftslov sier at reindrifta skal være både økologisk, økonomisk og kulturelt bærekraftig. Den konkrete betydningen av dette er foreløpig bare definert for økologisk bærekraft – gjennom en veileder fra Landbruks- og matdepartementet fra 2008. For et mer overordnet utgangspunkt bruker jeg tilnærminger fra internasjonal fellesressursforskning.

Kapitlet gir en næringsøkonomisk oversikt over reindrifta i Norge og knytter denne både til naturgeografi og rettshistoriske forhold. Den presenterer et meget mangfoldig bilde fra sør til nordøst. Tamreinlaga i det sentrale Sør-Norge har ei lang historie og er påvirka av å ha hatt sørsamiske gjetere som læremestre. Disse reindriftene har den høyeste produktiviteten av all reindrift i Norge med høyt slakteuttak, høy produktivitet og stabil og god økonomi.

Sørsamisk reindrift sør for Stjørdalen har ei meget vanskelig historie da det politiske tilbakeslaget fikk spesielt sterke konsekvenser her. Reindrifta i Trollheimen mistet alle rettigheter. Dette ble bekreftet av Høyesterett så sent som i 1981. Landbruksdepartementet og Stortinget sikra framtida for denne reindrifta gjennom en ny lov i 1984. Reindriftssamene i Røros-området har vært utsatt for hardt press fra det ekspanderende bondesamfunnet og myndighetene. Det var verst omkring forrige århundreskifte, da urimelige erstatninger for påstått skade på jordbruket ruinerte mange reindriftssamer. I etterkrigstida og spesielt fra 1970-tallet av har reindriftssamene i dette området skapt ei ny og mer produktiv reindrift, men har fortsatt måttet slåss for sine rettigheter mot både bønder og rettsvesen som har vært påvirket av gamle holdninger. Reineierne vant endelig fram med full aksept for sine rettigheter i en høyesterettsdom fra 2001, men har spesielt det siste tiåret måttet tåle nedgang i den høye produktiviteten på grunn av økte rovdyrstammer.

Reindrifta i Nord-Trøndelag var også med på produktivitetsrevolusjonen på 1980-tallet, men har siden tidlig på 1990-tallet i stadig sterkere grad fått føle konsekvensene av den nye rovdyrpolitikken. Tapsprosenten har gradvis vært økende, og både slakteuttak og produktivitet har blitt redusert fra et høyt til et middels nivå. Nordland og Troms reindriftsområder er begge preget av at grenseoppgjøret mellom Norge og Sverige i 1751 førte til at Norge fikk overskudd på sommerbeiter, mens Sverige fikk overskudd på vinterbeiter. Da nasjonalistiske ideologier slo inn fra midten og slutten av 1800-tallet, førte dette til sterk kontroll av reindrifta for å fremme jordbrukets ekspansjon og også til tiltakende utestenging av svenske reindriftssamer, iverksatt fra og med 1923, blant annet fra øyene i

Troms. Norge og Sverige er for tida uten en gyldig konvensjon, og det kan stilles spørsmål ved om Norges ensidige forlengelse av 1972-kovensjonen i 2005 er gyldig. De siste konvensjonsforhandlingene har vært meget vanskelige, men ei samisk arbeidsgruppe har nylig lagt fram forslag til en ny konvensjonstekst.

Store deler av reindrifta i Finnmark er i ubalanse. Unntaket er Polmak/Varanger, som har gjennomført produktivitetsrevolusjonen og går med godt overskudd. Reintallet i Karasjok og de ti indre distriktene i Kautokeino har i løpet av de siste 30 årene beveget seg mellom historiske topper og bunner som fortsatt er høyere enn de gamle nivåene. Beiteutnyttinga på Finnmarksvidda er derfor langt mer intens enn tidligere. Myndighetenes overvåkingsprogram dokumenterer at gjenveksten av lav på Finnmarksvidda er langt bedre enn forventet. Ny vekst i reintallet på 2000-tallet medfører likevel at beitetilstanden igjen er under rask forverring.

Etter krav fra NRL, utredning og dialog fikk man en ny reindriftslov i 2007. Foruten bærekraft fokuserer denne loven reindriftas egne institusjoner og prosesser, men har unntaksbestemmelser som gir sentrale myndigheter muligheter til å overstyre reindriftsorganene. Myndighetene har nå brukt dette til å sette i gang tvangsprosesser for å få til reintallsreduksjon. Jeg frykter at disse tiltakene vil fungere som en avsporing og heller bremse enn fremme næringas egne nødvendige prosesser.

Fellesressursforskninga sine resultater er entydige: Det er ressursbrukerne selv som må ta ansvaret for å løse sine egne problemer. Myndighetenes rolle må være å støtte opp om prosesser som bygger institusjoner og løser problemer.

Den registerbaserte sysselsettingsstatistikken fra 4. kvartal 2012 viser at sysselsettingen i STN-områdene fordeler seg annerledes enn sysselsettingen ellers i landet. Vi har her forsøkt å vise særtrekk i STN-området ved å fordele sysselsetting etter næring, kjønn, alder, utdanning og ulike andre kriterier. Hovedtrekkene er at sysselsettingsprosenten i STN-området er lavere enn landsgjennomsnittet, men varierer. Den lå over landsgjennomsnittet for eldre personer i STN-området, og markant lavere for yngre grupper i befolkningen. Det var en høyere andel i STN-området som jobbet i primærnæringene, og andelen med høyere utdanning var lavere enn landsgjennomsnittet. I STN-området var andelen sysselsatte med høyere utdanning omtrent dobbelt så høy blant kvinner som blant menn.

Fordelt på de ulike områdene innenfor Norge nord for Saltfjellet ser man at det var store variasjoner i de ulike variablene, og STN-delområdene viser ikke like entydige tendenser.

Korleis kommunane innanfor STN-området nord for Saltfjellet utviklar seg med tanke på sysselsetting og befolkning er tema for denne artikkelen. Åra som blir vektlagde er først og fremst frå 2003-2013. heile dette området har opplevd befolkningsnedgang desse åra. Nedgangen har vore langt større i fjord- og kystkommunar enn i innlandskommunar. I same tidsrommet har store deler av området likevel opplevd sysselsettingsauke. Innslaget av arbeidspendling ut frå kommunane er varierande, og høgt for kommunar nær større bysentra. I underkant av halvparten av dei sysselsette innanfor STN-området er sysselsette innanfor offentleg sektor, og det har vore større auke i sysselsetjing innan offentleg enn privat sektor i perioden 2003-2012. Helse- og sosialtenester utgjer først og fremst den store gruppa innanfor offentlege arbeidsplassar, og ei gruppe som sysselset eit aukande tal arbeidstakarar år for år. Dette gjeld for alle dei seks regionane innanfor STN-området. For andre deler av offentleg sektor, som undervisning og offentleg administrasjon har det vore ei klar nedbygging det siste tiåret, dels knytt til nedbygging av kommunal sektor på grunn av redusert folketal, og dels knytt til nedbygginga av forsvaret. Den generelle nedbygginga av statleg forvaltning verkar sterkare enn det som har vore av oppbygging av offentleg forvaltning, og då først og fremst av samisk forvaltning. Innan privat sektor viser utviklinga samla sett negative tal både for fiske, industri og, og landbruk og reindrift, sjølv om det har vore vekst i nokre få deler av STN-område. Befolkningsutviklinga har vore negativ i heile perioden, og vekst er framover avhengig av innvandring. Kommunar med størst innvandring og minst avstand til større og varierte arbeidsmarknader enn i sjølve kommunen er truleg dei som vil klara seg best i åra framover.