Partisystemet i Sametinget kan betegnes som et hybrid system som består av både rene samiske lister som ikke stiller til valg til Stortinget, og nasjonale partier som stiller lister både til
stortingsvalg og til sametingsvalg. Valgene til Sametinget og Stortinget holdes samtidig. Det er derfor interessant å finne ut om det i hovedsak er de nasjonale trendene i stortingsvalgene som
bestemmer oppslutningen om de nasjonale partiene i sametingsvalgene, eller om oppslutningen til disse partiene i sametingsvalgene følger en egen logikk. Med utgangspunkt i teorier om
såkalte første- og andreordensvalg, om sosial tyngdekraft samt effekter av valgordninger undersøker vi ved hjelp av valgdata omregnet til valgkretsene til Sametinget: 1) hvorvidt
sametingsvalgene kan sies å være overskygget av stortingsvalgene for de nasjonale partiene Ap, H, Sp og FrP, 2) hvorvidt endringsmønstrene i oppslutningen mellom valgene varierer mellom
de samiske kjerneområdene og områder der samisk kultur ikke er like synlig og 3) hvorvidt vi kan finne noen effekter av veksten i valgmanntallet og endringene i valgloven til Sametinget i
2009 på spørsmålene 1) og 2).
I artikkelen foreslåes et opplegg for å beregne samlet verdiskapning i området i Finnmark og Troms med Sametingets tilskuddsordninger til næringsutvikling (STN), basert på
nasjonalregnskapstall og sysselsettingsstatistikk. Hvordan beregningsopplegget kan brukes, er illustrert ved å beregne målet for verdiskapning for årene 2013 og 2016. Beregningene viser at
verdiskapningen målt per innbygger er betydelig lavere i STN-området enn gjennomsnittet for Troms og Finnmark. Forklaringen på dette er lavere yrkesdeltakelse i befolkningen i STNområdet.
Noe av dette skyldes en høy andel eldre i befolkningen, men den viktigste forklaringsfaktoren er lavere yrkesdeltakelse i aldersgruppen som normalt sett utgjør
arbeidsstyrken, sammenliknet med gjennomsnittet for Troms og Finnmark. Hvis yrkesdeltakelsen i STN-området hadde økt til gjennomsnittet for de to fylkene, ville
verdiskapningen per innbygger også vært oppe på gjennomsnittet for fylkene.
Ivaretakelse av god folkehelse forutsetter kunnskap om de materielle, praktiske og sosiale rammebetingelser som innvirker på helse. Mobile pastoralister er en gruppe som både myndigheter og forskere verden over har vist liten oppmerksomhet når det gjelder helsemessige
forhold. Kunnskap om livs- og arbeidsforhold i reindriftssamisk befolkning er intet unntak. Denne artikkelen beskriver helserelaterte leve- og arbeidskår for samisk reindriftsbefolkning i
det sørsamiske området, en befolkningsgruppe som ofte blir usynliggjort på grunn av størrelsen, og hvor de historisk-politiske, arbeidsmessige og sosiale livsbetingelsene blir oversett.
Tallmaterialet er hentet fra en nasjonal undersøkelse av leve- og arbeidskår med betydning for psykisk helse og livskvalitet i samisk reindriftsbefolkning (Reindriftas hverdag). 151
reindriftsutøvere fra det sørsamiske området deltok i undersøkelsen. Resultatene viser at reindriftsarbeidet utsetter en uforholdsmessig høy andel av samiske
reindriftsutøvere i sørområdet for kroppslige belastninger i form av støy, støv/gasser, kulde, fysisk anstrengelse og ulykker/skader, sammenliknet med andre eksponeringsutsatte
yrkesgrupper i Norge. Mange har ikke anledning til å ta ferie eller være hjemme fra arbeidet ved sykdom/skade. Det er en samstemt oppfatning blant reindriftsutøvere i sørområdet at
myndighetene mangler kunnskap om reindrift, gir reindrifta negativ forskjellsbehandling og innfører krav og pålegg som ikke er tilpasset reindriftsfaglig praksis. De fleste påføres
merarbeid og stress på grunn av opphopning av inngrep som innskrenker beiteland, stenger flytteveier og gir store tap av reinen. Nesten alle rapporterer erfaring med negative holdninger
fra folk utenfor reindrifta og fra media. En urovekkende stor andel rapporterer at de utsettes for diskriminering og kriminelle handlinger på grunn av sin reindriftssamiske tilhørighet. Samtidig
oppgir reindriftsutøverne svært høy arbeidstrivsel og at arbeidet er en læringsarena med rom for selvbestemmelse. Resultatene viser at redusert livskvalitet og svekket psykisk helse er mer
vanlig for dem som har mest erfaringer med diskriminering og med negative holdninger fra offentlige myndigheter. Dette indikerer at det er sosial og samfunnsmessig eksklusjon som først
og fremst er en risiko for den psykisk helsa til den samiske reindriftsbefolkninga i det sørsamiske området.
I en stadig mer spesialisert verden er det et økende samfunnsbehov for høy kompetanse i samisk språk. Fagpersoner med kompetanse i samisk på høyere nivå er nødvendig for å sikre at samfunnets behov for samisk kompetanse blir dekket, men det betyr også mye for språkenes
utvikling. Studieprogrammer i samisk på høyere nivå vil være med på å styrke samiske språks status både i samiske samfunn, men også i storsamfunnet. Artikkelen ser på utviklingen i høyere utdanning
i samisk de siste ti årene, både for sørsamisk, lulesamisk og nordsamisk. Eksamener i samisk språk er i denne perioden avlagt ved Samisk høgskole, Universitetet i Tromsø og Nord
universitet, samt ved de tidligere institusjonene som har fusjonert til disse institusjonene. Gjennom denne artikkelen vil man avdekke utviklingen i studiepoengproduksjon og bidra til at
de som skal treffe beslutninger om tiltak på området, har kunnskap om høyere utdanning i samisk språk.
Samisk film har de siste årene hatt en bemerkelsesverdig vekst, særlig etter opprettelsen av et samisk filmsenter i Kautokeino i 2007. Veksten omfatter en markant økning i antall filmproduksjoner og kvinnelige regissører. Det økte produksjonsvolumet har gitt variasjon i
filmfortellingene. Filmmediets popularitet, utbredelse og evne til å engasjere publikum gjør at fortellinger på film har en særlig styrke til å skape, vedlikeholde og endre forestillinger om kulturell identitet.
Samisk film er derfor en mangefasettert kraft som forener, dokumenterer, styrker og skaper ny mening i samisk kultur og identitet.
Som tema dekker samisk film mange ulike dimensjoner: samisk filmkultur, samisk kultur og samisk identitet. Kulturell flyt og samspillet mellom lokal kultur (samisk) og globalisering
(filmmediet, urfolksnettverk) er særlig relevant. Å gi en fullstendig oversikt over temaet samisk film er ikke mulig. I denne artikkelen gir jeg en skisse over samiske filmer i Norge, med særlig
vekt på perioden etter Veiviseren (Nils Gaup, 1987). Jeg undersøker antall produksjoner pr. år og tiår, hvilke format filmene fordeler seg på, og kjønnsfordelingen i regissørrollen.
Artikkelen tar utgangspunkt i grunnlagstall om samisk film fra Nasjonalbiblioteket fra 1988 til 2017. Det totale antallet registrerte filmer i perioden er 76 filmer, hvorav over halvparten
befinner seg i perioden 2010–2017. Internasjonalt Samisk Filminstitutt (ISFI) viser seg som en bemerkelsesverdig driftig, nyskapende og slagkraftig aktør i utviklingen av en samisk
filmkultur, ikke bare regionalt, men også i nasjonal, internasjonal og global forstand. Med sitt søkelys på regionen Nord-Norge komplementerer og utvider Nordnorsk filmsenter (NNFS)
produksjonen av samisk film, for eksempel ved at det ikke er et krav om at språket er samisk. Funnene viser at samisk film er i vekst, og at samisk filmkultur er dynamisk, nyskapende og
kulturelt bærekraftig. Samisk film engasjerer, har påvirkningskraft og åpner for dyptgripende menneskelige erfaringer og innsikter fordi filmene handler om en av de store
samfunnsutfordringene i vår tid, særlig når det gjelder integrasjon og endringer i klima/miljø. Tilrådingen vektlegger derfor stabilitet, videreutvikling og vekst av samisk film og filmkultur
på bakgrunn av demokratiske, strategiske og kunnskapsutviklende prinsipper og rettigheter.